En liten scene

Noen i chatten foreslo at for å komme ut av skrivetørken, så kunne jeg jo bare skrive litt randome små scener og tekster. For å komme litt inn det igjen, frem til jeg fikk skrivelysten tilbake og kunne ta fatt på de større prosjektene mine. God idé, tenkte jeg, og spurte om et kjønn (jente), personlighetstrekk (impulsiv), sted (Bergen), og navn (Karl ….).

Først var jeg litt “eh…..okey?”, men så ble det skrevet noe allikevel. Brukte vel et kvarter på det, og har bare lest gjennom det en gang, så ikke forvent noe mesterverk.

Støvet danset opp fra det slitte tregulvet gulvet hver gang en eske ble satt ned, og lagde et lite lysshow der kornene vrimlet rundt i luften takket være solstrålene som trengte seg på gjennom vinduet. Gardiner. Jeg trenger gardiner. De harde plankene gnagde seg inn i knærne da hun lente seg over den åpne esken og rotet gjennom innholdet. Det slo henne at et fornuftig menneske ville ha merket eskene, noterte hva man pakket ned hvor. Morens hjelpsomme visdomsord klang gjennom hodet mens bøker og røkelse ble kastet utover gulvet i uorganiserte hauger. “Det er alltid det siste stedet du leter.” Karoline slapp ut et stønn av frustrasjon bare av å tenke på det. Det var nesten like hjelpsomt som “Prøv å husk hvor du la det fra deg sist!”.

Den lå i den nest siste esken, skvist mellom Ibsens samlede verk og en gammel pocket bok fra pennklubben. “Hah, hva var det jeg sa!” kom det fra den imaginere moren som hadde bygget seg hjem en plass mellom hjernecellene. “Yes!” utbrøt Karoline ved oppdagelsen og holdt begge knyttnevene i været i triumph, til stor glede for alle støvkornene som hadde fulgt spent med på jakten. Karoline reiste seg opp og skar en grimase da knærne knaste i protest. Så hektet den venstre ullsokken seg fast i gulvet da hun prøvde å rømme fra åstedet. “Herregud da!” Sokkene ble kastet på tvers av rommet og pulsen gikk fortsatt en takt raskere en normal da hun danset seg vei over alle eiendelene som nå lå strødd utover det lille rommet.

Jakten på en stikkontakt var kortvarig, og snart lå mobilen i vinduskarmen, det røde varselslyset nå byttet ut med et fornøyd grønt mens den fråtset i seg ny energi. Karoline fikk knapt lagt den fra seg før den begynte å vibrere, og skjermen lyste dramatisk opp med ordet ‘Djevelen’.

“Hei mamma,” sa hun med mobilen pressende mot øret, og pannen lent mot vindusruten mens grep muligheten til å studere det nye nabolaget sitt ovenfra. Brostein og skjeve trehus så langt øyet kunne se.

“Hvor er du?” spurte moren, som vanlig for knapt med tid til å si et ordentlig hei.

“I Bergen,” sa Karoline og flyttet blikket opp mot himmelen. “Gjett hva. Det regner.”

Det ble stille i den andre enden. Karoline kom til nesten fire sekunder før moren snakket igjen. “Hæ?!”

“Det regner i Bergen,” gjentok Karoline.

Moren fnøs. “Jeg vet da at det regner i Bergen, Karoline. Det jeg lurer på er hvorfor du er der til å bevitne det.”

“Jeg har nettopp flyttet inn på det nye rommet mitt.”

Stillheten var lengre denne gangen. Karoline telte med stor iver inni seg, overbevist om at dette skulle bli en ny rekord. Skuffelsen var stor da moren brøt stillheten to sekunder før målstreken.

“Hva sa du?!”

“Jeg har flyttet til Bergen,” sa Karoline.

“Siden når?”

“I dag.”

“Og når bestemte du deg for dette?”

“I går. Kan du tro at de fortsatt hadde togbillett til minipris?! FLAKS!”

Et langt sukk lød fra den andre enden, og det innehold ikke det minste lille hint av overraskelse. Bare evig lang oppgitthet. “Karoline,” sa moren og tok på seg den alvorlige stemmen som ble spart til slike situasjoner. “Hvorfor har du flyttet til Bergen?”

“Vel, det slo meg i går at man ikke kan leve på det samme stedet hele livet, man blir jo sprø i hodet av mindre!” sa Karoline med et fornøyd glis, før hun i neste sekund innså sin store tabbe.

“Åja, jaha ja! Vel, jeg har bodd i Sandvika hele livet, og hodet mitt har det helt fint, takk skal du ha!” sa moren, nå med den irriterte stemmen som kom frem når nok var nok.

“Jo, det var jo ikke sånn ment da,” saukket Karoline med et svakt tak om årene. Det var motstrøm, hun orket ikke en gang å prøve.

“Og hva har du tenkt å gjøre der? Hvor er det du bor?!”

“I et kollektiv! Det bor en papegøye her!” sa Karoline, like entusiastisk som om hun hadde vunnet gull lotto.

Moren mumlet noe om fugleinfluensa før hun fortsatte forhøret. “Og jobb da? Har du tenkt på det? Jeg trodde du trivdes på bakeriet nede på torget.”

“Ja, nei, jo, men jeg tenkte det er fint med en forandring, og nå som jeg fikk den arven så–“

“Når folk vil ha en forandring og får masse penger, Karoline, så reiser de ut i verden. Ikke til Bergen.”

“Jeg har hørt at Bergen er verdens navel.”

Moren slapp ut nok et langt sukk, og denne gangen hadde Karoline følelsen av at moren telte selv.

“Vi snakker mer om dette senere, Karoline,” sa moren anspent og la på.

Karoline returnerte mobilen til vinduskarmen og så opp mot himmelen igjen mens hun lurte på hvor om hun hadde pakket husket å pakke ned regnjakken.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *