Et utdrag av Kopien

Etter tre måneders pause har jeg endelig begynt å skrive igjen. I år har jeg tenkt å fokusere på gamle prosjekter istedenfor å starte med nye, og jeg har begynt med andreutkastet til Kopien – bedre kjent som Klonetullet.

Den handler om Josei som er en kopi, altså en klone, av Josei Wolmer. Wolmer er en av de rikeste tjueåringene i byen, og den nyeste trenden i hans samfunn er å få seg en klone. For noe må man jo bruke pengene sine på, sant? I denne scenen møter Josei-kopien den ekte Josei for første gang. Wolmer er selvfølgelig fabulously late og det hele er ganske kleint.

Fortsatt work in progress, men håper dere liker det! Beklager for at det ble litt langt. Gullstjerne til de som leser alt.

Josei sjekket klokken ved gjevne mellomrom. De første fem minuttene sneglet seg avgårde. De fem neste gikk litt raskere. Etter tjue minutter stirret han tomt ut i luften mens han kjente nervøsiteten krible i alle kriker og kroker rundt i kroppen. Det så ikke ut som om Originalen hans hadde tenkt å dukke opp for å hente ham. Han hadde mest sannsynlig ombestemt seg, noe som ikke overrasket ham etter å ha lest alle filene om ham. Originalen mistet fort interessen i ting, og det var nok litt for mye å forvente at han ikke hadde mistet den om kopien sin etter å ha ventet over et år.

Han blunket for å få øynene til å fokusere igjen og så mot Lederen. En del av ham ville spørre hva som skjedde hvis han ikke ble hentet, men han var redd for svaret.

Det nærmet seg en halvtime da det endelig pep [i høyttalerne] igjen. “Josei Wolmer er ankommet,” sa den samme lyse stemmen som sist.

Lederen hadde trommet fingrene mot skrivebordet de siste fire minutter. Nå reiste hun seg uten et ord og gikk ut av kontoret. En bølge av lettelse skylte over Josei, etterfulgt av en større bølge med nervøsitet og en god dose angst. Han reiste seg opp og presset hendene mot kinnene mens han pustet skjelvende ut og inn, øynene lukket.

“Ta deg sammen,” mumlet han.

Selv om han visste at han var blitt en god Kopi, klarte han ikke å slutte å bekymre seg for at Originalen ikke ville si seg enig i det. Legene var fornøyd med ham, han både snakket og beveget seg perfekt, men deres bedømmelse hadde ingenting å si til slutt. Det var ikke de som hadde kjøpt ham, det var ikke de han skulle tilfredstille.

Han hørte døren skli opp bak ham og det føltes som noe kaldt krøp nedover nakken hans. Han slapp raskt hendene ned og tvang seg til å åpne øynene igjen.

“Det var fint du dukket opp til slutt, Josei,” hørte han lederen si.

“Jeg var ikke så sen,” svarte Josei’s stemme og det prikket i ørene hans. “Og kall meg Wolmer.”

Josei trakk pusten dypt inn før han snudde seg og for første gang hvilte blikket på Originalen sin i levende live. Selv etter å ha sett hundrevis av bilder og videoer av ham, var det fortsatt rart å se noen helt identiske komme gående inn i rommet. Det første som slo ham var overraskende nok at det ikke ville være så vanskelig å se forskjell på dem i dag.

Den ekte Josei var selv kledd i en grå dress, men den var krøllete og kun halvparten av knappene i skjorten var kneppet. Håret var gredd til siden som vanlig, men et par tufser stakk opp, og huden så ut til å være en nyanse blekere enn vanlig. Han så rett og slett ikke helt frisk ut, og det at han hadde på solbriller inne forsterket det inntrykket.

Originalen rensket halsen og strøk en hånd over håret sitt. Tufsene ble stående oppe. Han sto en anelse hengslet og skakket litt på hodet da han rettet blikket mot Kopien sin.

“Jaha. Du ser jævla nervøs ut.”

Josei’s munn falt åpen. Han hadde ikke innsett det selv, men med alle følelsene som stormet rundt i ham hadde han mistet kontrollen et lite øyeblikk. Nå lukket han raskt munnen igjen, tok kontrollen tilbake og speilet det noe arrogante uttrykket Originalen hans bar. Kopierte det han så foran seg, som om det bare var nok et bilde han øvde seg med.

Den ekte Josei ga ingen større respons enn å heve så vidt på det ene øyebrynet. “Ingen fare,” sukket han så og gikk til den nærmeste stolen ved skrivebordet. “Jeg er vant med det.”

Han sank ned i den før han dro av seg solbrillene og brukte noen sekunder på å massere pannen og tinningene. Lederen satte seg tilbake i stolen sin og foldet hendene oppå skrivebordet. Hun stirret på Originalen med sammenbitt kjeve.

Josei visste ikke helt hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle tolke reaksjonen til Originalen sin. Etter et sekunds nøling satte han seg ned i den andre stolen, og lente seg tilsynelatende avslappet tilbake.

“Jeg antar du har ting å si,” sa Originalen da han var ferdig med massasjen og åpnet øynene for å se på Lederen. Josei fikk med seg at øynene hans var blodskutte før solbrillene kom på igjen.

“Jo,” svarte Lederen. Stemmen hennes en smule anstrengt. “Jeg antar du har lest retningslinjene vi sendte deg?”

“Joda,” svarte Josei mens han så seg uinteressert rundt i rommet.

Lederen gløttet mot Kopien før hun så på Originalen igjen. “Det er avgjørende at de blir fulgt.”

“Aha,” mumlet Josei og grep tak i den svevende skjermen [på skrivebordet]. Han justerte den så han kunne se refleksjonen sin i den blanke baksiden. “Herregud…” Han klappet litt på håret sitt til ingen nytte, før han satte i gang med å kneppe resten av knappene i skjorten.

Wolmer,” sa Lederen og tok tak i skjermen, og skjøv den over til andre siden av skrivebordet. “Det vil muligens overraske deg at det jeg har å si er viktig.”

Den andre Josei presset leppene sammen og stirret fra Originalen sin til Lederen. Stemningen i rommet var alt annet enn avslappet, og usikkerheten om hvor hans plass i alt dette var gjorde det bare enda mer ukomfortabelt.

“Så snakk,” sa Josei og festet den siste knappen i halsen mens han stirret på henne. “Jeg har ikke hele dagen.”

“Ikke jeg heller,” poengterte Lederen.

“Så bra.” Han vendte blikket mot Kopien. “Dere glemte vel ikke å lære den å snakke?”

“Nei,” nærmest fnøs Lederen. Hun rettet det nå tydelig irriterte blikket sitt mot ham. “Josei?”

“Hva?” svarte begge Josei’ene i perfekt synkron. Den originale Josei så skrått på kopien og flirte så vidt.

“Snakk,” sa Lederen.

“Ah, beklager,” sa Josei og så mot Originalen sin. “Selvfølgelig kan jeg snakke.”

“Ja, jeg hører det,” sukke han og så vekk igjen mens han skar en liten grimase. Hendene hans begynte å famle over lommene i klærne.

Den andre Josei gløttet mot Lederen og kjente et stikk av panikk. Hun derimot så ganske oppgitt ut og virket virket ikke videre imponert over noen av dem.

“En ting som er kritisk å huske på er at kopien din trenger å ta det ekstra rolig de første ukene, slik at den får vendt seg til den nye livssituasjonen og får tilpasset seg. Den har, som du nok vet, aldri vært ute i den virkelige verden enda. Det er mange ting den ikke vet hvordan fungerer, så i begynnelsen vil den være helt avhengig av deg og–hva er det du gjør?!”

Mens hun pratet hadde Josei gått gjennom alle lommene i både buksa og jakka, før han til slutt dro frem en røykpakke. Han hadde alt en sigarett klar da Lederen spurte hva han drev med.

“Bare fortsett, jeg hører deg helt fint,” mumlet han med sigaretten mellom leppene mens han prøvde å tenne den med en metallisk lighter.

“Du kan ikke røyke her inne.” Ordene kom ut en smule sammenbitt.

Han fikk fyr og tok et dypt trekk. “Hvorfor ikke?” spurte han og blåste ut.

“For jeg sier det.” Hun skjøv kaffekoppen sin mot ham.

Han rynket pannen og stirret på henne noen sekunder, før han sakte strakte ut hånden og slapp sigaretten nedi koppen. Den sluknet med et lite fres.

Lederen trakk pusten tungt og rettet seg litt opp i skuldrene. “Nå, som jeg sa,” begynte hun og satte en pekefinger i bordplaten. “Det er veldig viktig at de retningslinjene blir fulgt. For eksempel, kopien din skal ikke ha verken alkohol eller andre rusmiddler, da det kan komme i veien for prestasjonen dens, og i verste fall gi permanent skade. Som du alt bør vite, kroppene til kopiene er mer ømfintlige enn våres, og–“

“Jeg har lest det,” avbrøt Originalen og sukket. Josei tvilte på at Lederen trodde noe mer på det enn han gjorde. “Så med mindre du har noe nytt å fortelle meg…?” Begge øyebrynene hans hevet seg over kanten på solbrillene.

Lederen tok et par sekunder før hun svarte. “Nei, for all del,” sa hun og smilte stramt. “Jeg trenger bare underskriften din på at du har forstått retningslinjene og konsekvensene om de ikke følges, og så er du fri til å ta den med deg.”

Hun holdt frem brettet sitt som viste omrisset av en hånd. Originalen lente seg frem og la håndflaten mot den. Skjermen blinket og de trakk seg vekk fra hverandre igjen.

“Gratulerer, Wolmer,” sa hun og la vekk skjermen. “Du har offisielt en kopi. Vi ses om en uke.”

2 thoughts on “Et utdrag av Kopien”

  1. Utrolig gøy å få være med på utviklingen fra første til andre utkast 😀
    Jeg likte denne scenen veldig godt, fin presentasjon av originalen 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *