Et siste blikk

Jeg kom på noe jeg kan legge ut! Dette er en novelle jeg skrev i februar, til en konkurranse Pegasus holdt. Som forventet vant jeg ikke, men det var fortsatt gøy å jobbe med den. Jeg har vel ikke skrevet en novelle siden jeg gikk på ungdomskolen, og her var det en ekstra utfordring med at den ikke kunne være lenger enn 1500 ord.

Jeg har ikke lest gjennom den nå, rett og slett fordi jeg vet at jeg kommer til å sitte og pirke på den i flere timer. Ved første øyekast angrer jeg allerede på at jeg skrev i førsteperson (men det er sikkert mest fordi jeg har skrevet en del i tredjeperson i det siste).

Ok, så, enjoy! Forhåpentligvis forstår folk hva som skjer også, for det var ikke få ganger jeg måtte fikse på den fordi test-lesere ikke forsto hva som faktisk skjedde. Ops.

Untitled

Dagen kom alt for raskt. En hel time brukte jeg på på å se meg i speilet den morgenen. Sto der naken og stirret på meg selv i stillhet. Jeg prøvde å memorere hvert eneste ansiktstrekk, hver eneste centimeter av kroppen. Prøvde å forstå hvordan jeg så ut, og forestillte hvordan jeg ville se ut om et år, fem år, ti, femti. Fantaserte rynker, cellulitter, føflekker, åreknuter. Dro fingrene sakte gjennom håret, flere ganger, for å se hvordan lyset ble reflektert i det. Gransket de lysebrune øynene mine, med flekkene av gull som han var så glad i. Ville de forsvinne? Ville de en dag bli grå, sammen med håret?

“Du er ren.”

Jeg ignorerte speilet og begynte å kle meg, mens speilet kommenterte fargene på alt jeg tok på meg.

“Jeg vet!” skrek jeg tilbake da jeg fikk nok. “Jeg kan se.”

Jeg tok veien gjennom parken.

Solen hang lavt på himmelen og ga alt farge. Jeg så for meg alle fargene en himmel kan være. Gul, rød, lilla, alle nyanser av blå. Dammen prøvde å speile den, men klarte ikke å suge opp nok til å bli kvitt sin egen grumsete farge. Det svømte fugler og frosker i vannet, hver med sin uendelige skjønnhet. Jeg prøvde å memorere hvordan hver eneste en av dem så ut, men det var for mange, og jeg hadde ikke tid.

Solstrålene fikk duggdråpene som klamret seg fast på greinene til å glitre. Trærne strakte seg høyt opp mot himmelen, med blader som brant i forskjellige mønster. Snart ville de falle av, og en dag komme nye. Lysegrønne, blanke. Hvor høyt kan et tre bli? Hvor mange typer fins det? Jeg vil se dem alle.

Det var andre i parken. Et par barn løp rundt i blomsterbedet og plukket kronblader. Jeg forsto dem. Blomstene var så fine, jeg ville ta dem alle med hjem. De voksne gikk rolig rundt, støttet til hverandre. Noen smilte, andre virket sure. De fleste var bare tomme, som blikkene deres som aldri festet seg på noe.

 

Med skjelvende hender åpnet jeg brevet. Det kom på bursdagen min, som forventet.

“Det kommer til å gå bra.” sa han og strøk meg rolig over ryggen.

Jeg sa ingenting, redd for si noe jeg ikke mente i sinne. Han hadde alt fått brevet sitt, fått gode nyheter.

Papiret var kremhvitt, skriften trykket i gullfarge. Jeg lurte på om de gjorde det slik så de dårlige nyhetene i det minste var vakre å se på.

For jeg visste hva det sto før jeg leste det. Å få gode nyheter var noe jeg aldri hadde forventet, selv hvor mye jeg håpet. Jeg var ikke nødvendig for dem. Jeg slapp ikke unna.

Jeg rev det i så små biter som mulig, og skrek helt til halsen var sår og lungene så slitne at jeg nesten ikke klarte å puste lenger. Han holdt meg hele tiden, vugget meg i armene sine mens han hvisket at det kommer til å gå bra.

Det kommer til å gå bra…

 

Etter parken kom jeg til en gate. Smal og kronglete, sånn som jeg likte dem best. Brosteiner, ujevne og slitte. Gamle hus tett i tett på hver side av gaten, i mange farger, det ene vakrere enn det forrige. Alle hadde ulike dører, med forskjellige håndtak og rammer fulle av utsmykninger. De lager ikke husene slik lenger.

I vinduene sto det blomster, bøker, pyntegjenstander, en katt. Den svarte pelsen så nesten blå ut der den badet seg i solen. Katten slikket seg sakte på poten før den plutselig fikk øye på meg. Det prikket i huden min når den festet blikket sitt på meg. Jeg smilte tilbake mens jeg lurte på hvordan den så verden.

Biler kjørte av seg selv i gaten, med passasjerer bak. Alle jeg ser er fargeløse. Eldre damer og menn, alle kledd i evig grått. Farger betyr ingenting for dem lenger. Jeg så ned på mine klær, kjøpt spesielt for dagen. Kjolen med flere farger enn jeg klarer å telle, strømpebukser like mørkeblå som den stormen han alltid snakket om, og jakken, grønn som en vårdag. Jeg lurte på hvordan jeg skulle overleve i en verden uten farger.

 

“Jeg vet ikke.” svarte jeg lavt.

Vi lå i sengen, med beina flettet inn i hverandre og dyna trekt godt over hodene. Jeg trodde han skulle bli trist, skuffet av svaret mitt. Han smilte som alltid.

“Jo,” sa han og strøk fingrene over nakken min.

Jeg ristet på hodet og presset ansiktet mot brystet hans, gjemte tårene i huden. Han klemte meg tett inntil seg.

“Hvorfor ikke?”

“Du kommer til å gå lei av meg,” hvisket jeg og knep øynene sammen.

“Aldri,” sa han og dro ansiktet mitt opp til seg. “Vær så snill, se på meg.”

Jeg åpnet sakte øynene igjen og han kysset bort tårene som rømte nedover kinnene.

“Hvordan skal jeg kunne klare å gå lei av deg?” spurte han og lente pannen sin mot min. “Du er perfekt.”

“Hva med når huden min slutter å være myk?” spurte jeg.

Han strøk meg over magen. “Jeg vil fortsatt stryke den.”

“Og når stemmen min blir skral?”

“Jeg vil fortsatt høre på den.”

“Og når ansiktet mitt blir dekket av rynker?”

“Jeg vil fortsatt kysse det.”

“Og når jeg begynner å lukte rart som alle gamle mennesker gjør?”

Han lo og jeg smilte litt. Det var umulig å være trist eller sur når han lo, og han var flink til å utnytte det.

“Da lærer jeg meg til å bare puste med munnen.”

Jeg lo da. “Dust.”

Han kysset meg, lenge.

“Vær så snill, si ja,” sa han etterpå og la hånden mot kinnet mitt. “Jeg vil så gjerne gifte meg med deg.”

 

Den grå bygningen var så høy at det føltes som om den lente seg over meg, klar til å sluke meg opp. Veggene var glatte, vinduene symmetriske og tomme. Jeg gikk inn, og overalt jeg så var det hvitt og bart. Ingen bilder på veggen, ingen pyntegjenstander på resepsjonbenken.

Jeg satt meg blant de andre ventende. Noen av dem hadde farger på som meg, andre hadde alt begynt å kle seg i grå. Vi så på hverandre, og alle så glade ut. Jeg lurte på om mitt smil var det eneste falske, om jeg var den eneste som ikke gledet meg slikt jeg burde.

Etter en stund hentet en sykepleier meg. Hun stirret tomt fremover mens hun ledet meg gjennom gangene. Blikket mitt søkte etter noe å feste seg på, men fant ingenting. Det var kun henne, så jeg lot det fråtse i detaljene hennes mens vi gikk. I det grå håret med hvite streker, som krøllet seg rundt ørene. I måten hun holdt hendene, hvordan føttene traff gulvet. I ansiktet, med rynker rundt øynene og munnviken. Et rykte om at hun smilte, at hun fortsatt var lykkelig. Ville jeg fortsette å være lykkelig?

 

“Soloppgangen,” hvisket han i øret mitt mens han sakte tvinnet en hårlokk rundt pekefingeren.

Jeg smilte og kjente ordet hans bevege seg gjennom kroppen min, finne seg en krok eller to hvor det gjemte seg. Så krøllet jeg meg mer sammen, presset meg inntil ham.

“Melkeskum i kaffen,” hvisket jeg tilbake.

Jeg kunne se at han ble litt oppgitt, men han smilte fortsatt.

Barken skrapte ryggen min gjennom brudekjolen, men jeg brydde meg ikke, ville ikke kaste bort tid på å finne en bedre plass. Ordene var for viktige til å bevege en eneste muskel, sløse et eneste sekund.

“Havet, når det er storm,” hvisket han.

Jeg kunne høre hvordan bølgene hadde bruset. Minnet var like sterkt som dagen det skjedde. Regndråpene på hendene, greinene som ristet over hodene våre, teksturen i stoffet i genseren hans, som jeg presset kinnet mot. Det hadde ikke gjort meg noe om stormen hadde fanget oss der for alltid.

Han dro meg ut av minnet med et kyss og et forventningsfullt blikk. Solen lekte med de blonde hårlokkene hans, ingen hav eller storm i sikte.

“Bringebær.”

Han ristet smilende på hodet. “Du tenker ikke stort nok.”

Jeg trakk på skuldrene. “Detaljene er viktige de også. De er vakre.”

Da strøk han leppene sine over kinnet mitt. “Du er vakker.”

Jeg fniste litt før jeg presset leppene mine mot hans, uten å lukke øynene. Det var ikke tid til det heller. Jeg ville, måtte, se alt. Jeg kunne lukke dem senere.

Leppene hans ble myke og han dro meg med seg ned så vi lå på gresset. Røde blader dalte ned på oss, og han lo da jeg snek hendene opp under genseren hans. Latteren gjorde meg varm. Den hørtes, føltes, som alle minnene vi hadde sammen, alle på en gang. Til og med de vonde.

Jeg elsker den, sammen med måten han uttaler r, hvordan han masserer nakken min, og hvordan kinnet hans føles mot mitt. Ting man ikke trenger å se.

Jeg elsket også øynene hans, så mørkeblå at jeg noen ganger var sikker på at den stormen ble fanget i dem. Og kjeven hans, full av stikkende skjeggstubber. Hendene, som alltid strøk meg så forsiktig.

“Greit.” Jeg brøt kysset og strakte meg til øret hans. “Fuglene, når de synger sin første vårsang.”

“Bedre,” sa han og gned nesetippen sin mot min.

Jeg smilte stolt og satte meg opp. Han fulgte etter, og det stakk i magen min da jeg så ansiktet hans. Han så trist ut, og la hendene mot kinnene mine. Tomlene hans kjærtegnet dem sakte.

Vi satt slik en stund, stirret på hverandre uten å si noe. Jeg gransket ansiktet hans, fra de smale øyebrynene til de tynne leppene. Sugde til meg alle detaljene mens jeg fortsatt kunne, slik at jeg når som helst kunne lukke øynene og se ansiktet hans helt tydelig for meg. Det var ikke mye tid igjen nå. Neste dag skulle det skje.

Jeg ble aldri lei av å se på ham.

Etter en stund lente han seg mot øret mitt og hvisket, “Deg, rett før du våkner.”

 

Sykepleieren åpnet en dør og det sterke lyset blendet meg. Det tok meg noen sekunder før jeg klarte å se noe. Et skrivebord sto i midten av rommet, en stol på hver side. Det satt en lege i den ene. Blikket hennes var fullt av liv og festet seg på meg.

Uten et ord satte jeg meg. Skrivebordet var glatt og tomt, med et hull i den ene enden. Det var svart, det eneste som brøt med alt det hvite i rommet.

“Har du øvd?” spurte legen.

“Ja,” løy jeg.

Jeg hadde ikke øvd, ikke i det hele tatt. Jeg ville ikke lukke øynene hvis jeg ikke måtte. Til og med blunking var noe jeg prøvde å unngå.

“Har du et symbol?”

Jeg åpnet vesken min, som var like gul som en solnedgang, en farge jeg alltid hadde elsket. Ut tok jeg en blå, slitt bok, og la den forsiktig ned på bordet mellom oss.

Hver eneste side var dekket av tegninger, av alt jeg hadde sett, alle detaljene jeg prøvde å memorere. Den siste tegnet jeg kvelden før, av ham. Jeg håpet at å ha tegnet dem ville hjelpe meg å huske.

Hun plukket den opp, og uten å gi den et minste blikk slapp hun den ned i hullet. Det føltes som om en del av meg visnet bort når jeg hører hvordan knivbladene i bunnen rev den opp.

“Klar?”

Jeg nikket. Jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte være klar.

Stolen vred automatisk på seg og ryggen lente seg bakover, slik at jeg lå. Jeg foldet hendene over magen min og stirret opp i taket. Legen kom inn i synsfeltet mitt. Grønne øyne, ingen rynker, svart hår. Jeg slukte detaljene så fort jeg klarte, mens jeg fortsatt kunne.

“Har du bestemt det siste du vil se?” spurte hun.

“Ja,” svarte jeg med blikket mot taket. “Et hav i storm.”

Hun trykket på kontrollen. Taket våknet til live med et drønn. Bølger slo mot hverandre og havskum kastet seg mot himmelen. Det var ikke den samme som vi så, men den lignet. Lyden av stormen raste gjennom rommet, men jeg stengte den ute. Jeg ville bare se.

Hun tok så frem en sprøyte og stakk meg i tinningen. Øynene mine ble varme med en gang.

En bølge slo mot meg. Øynene begynte å svi og blåfargen forsvant fra havet. Alt ble grått. Fargeløst.

Jeg blunket og bølgene ble ufokuserte. Etter noen sekunder klarte jeg ikke lenger å tyde dem. De var blitt til ukjente former som danset foran øynene mine.

Det ble mørkere.

Jeg blunket en siste gang.

Alt ble svart, men jeg kunne fortsatt høre bølgene bruse.

 

Ringen var kald mot fingertuppene mine mens jeg roterte den på fingeren hans. Solen varmet kinnene mine, vinden kilte i nakken, og de rue fingrene hans strøk meg rolig over skulderen.

“Beskriv den,” sa jeg.

Han sukket, men jeg kunne høre at han smilte.

“Solen er bak fjellene nå,” sa han. “Og himmelen er rød.”

Jeg ventet, men han sa ikke noe mer. Ikke før jeg dultet ham i siden med albuen.

“Greit,” lo han og klemte meg helt inntil seg. “Først er den rød. Så blir den oransje, rosa, og noen steder lilla.”

Jeg dykket ned i minnene mine, bladde gjennom alle solnedgangene jeg kunne huske, prøvde å se for meg hvordan dagens så ut. Det begynte å bli vanskeligere.

“Skyene er mørkere, med flekker av gull,” fortsatte han. “Som øynene dine.”

Jeg kunne føle ham vende seg mot meg da. Ting var blitt lettere de siste månedene. Jeg gikk ikke inn i like mange ting lengre, og det var flere uker siden sist jeg traff hjørnet av stuebordet våres med kneet. Jeg så med lyder nå, og visste at hånden hans bevege seg alt før den la seg mot kinnet mitt

“Kan jeg se?”

Stemmen hans var forsiktig, men håpefull. Etter litt nøling åpnet jeg øynene.

Verden er mørk. Blikket mitt fester seg heller ikke på noe lenger. Slik kan ingenting friste oss, og grådighet vil aldri være et problem i vår verden. De sier at alt er bedre sånn, at det vil gi oss et fredfullt liv, mens de få utvalgte passer på oss. Bygger oss hus, holder oss friske, produserer maten vår. Jeg ønsket at jeg kunne se det han bygger.

Jeg kunne føle hvordan blikket hans betraktet ansiktet mitt, og jeg prøver å huske hans, men det er ikke før jeg legger hendene mot det at jeg virkelig klarer å se ham.

Fingrene mine danset over øyebrynene hans, over leppene og nesen, langs kjeven. Jeg kunne føle musklene ved tinningene bevege seg hver gang han festet blikket på noe nytt.

“Er de der i dag også?” spurte jeg etter en stund.

Musklene i kinnene hans trakk seg sammen til et smil.

“Ja.”

Jeg lukket dem igjen. Leppene hans rørte først det ene øyelokket og så det andre. Så la han hendene mot magen min, og jeg flyttet på dem til riktig sted, så han kan kjenne bevegelsene.

Jeg håper han vil klare å beskrive henne.

2 thoughts on “Et siste blikk”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *